Det slår ikkje feil.
Som lærar skal eg no snart ut på min fyrste skidag! Kvar kontaktlærar følgjer sin klasse. Jupp. Her kjem Kari, hei og hå!
Eg tek oppgåvene mine seriøst, og på måndag tok eg med Benedicte på sportsbutikk for å kjøpe ski! Yes!
Det var eit par fisher smøreski med stavar og det heile.
I går var eg på min fyrste tur. Eg tenkte å gå rundt Sognsvann, for det er så flatt og fint. Eg smurde heilt sjølv, og det kan eg ikkje seie om gjekk bra eller dårleg, for eg har ingen erfaring. Det funka. Men det kjendest som skina for bak lettare enn fram. Eg trudde eg var flinkare, eg gjorde det. Men det gjekk berre og betre.
Det kjendest deilig å vere ute i naturen. Det var mørkt. Det var snø. Det var kveld. Det var kaldt. Det var frisk. Men pina det kom det ikkje ein kar på sykkel. Ja, på sykkel. I skiløypa.
Medan eg gjekk, filosoferte eg over teknikk. Det ser så sabla enkelt ut på TV. Ein som gjekk forbi meg i ein oppoverbakke såg ut som om han flytta føtene framover. Svusj, svusj. Eg tenkte etter og fann ut at det var akkurat som om eg flytta føtene bakover. Svusj, svusj. Det fekk meg til å tenkje på ein symjetime på vidaregåande. Eg har aldri vore nokon kløppar i symjing, men det var ikkje før Tone K sa at eg symde loddrett i vatnet, at eg skjøna kvifor det sjekk så sakte. Eg gjer rett og slett det motsette av det som er vanleg. Kunne ynskje eg var meir lik bare egil: “Jeg gjør ikke det motsatte av det som er vanlig, nei jeg gjør det motsatte av det igjen. Og det motsatte av det motsatte av det som er vanlig, ja, det er jo det vanlige det.” Tenk å vere meir lik han. Då hadde eg sikkert vorte ein reser både til lands og til vanns og i lufta med.
Det blei brått så mange oppoverbakkar. Eg greidde rett og slett ikkje å gå dei, så eg tok av meg skina og gjekk på føtene til det blei flatt. Eg var jo på veg rundt Sognsvann, så flatt var stikkordet. Så mykje ein må gå opp, må ein òg gå ned. Slik er det rundt Sognsvann. Då eg følte eg hadde gått oppover og oppover og oppover, og meinte å hugse at det ikkje hadde vore slik då eg hadde sykla der, møtte eg to danskar. Dei sa at eg var på veg mot Ullevålseter. Ja, det forklarar alt. Dei meinte at når dei som danskar kunne greie desse bakkane, måtte vel eg og greie det. Eg sa at eg var stolt av dei og flau over meg sjølv. Så var det berre å snu.
Eg, som var glad for at eg gjekk rundtover slik at dei bakkane eg gjekk opp i allfall ikkje skulle rennast nedatt på.. Der tok eg feil. Det var berre å setje utføre. Dette gjekk betre enn frykta. Eg datt ikkje så veldig mykje, men det var heldigvis ikkje så mange å ta hensyn til der heller. Eg såg sikkert ut som Bridget Jones nedover der. Men det var gøy. “Berre ver avslappa, du, Kari. Dette kan du. Er du avslappa, gjeng beina så mykje betre”. Eg sa det høgt til meg sjølv.
På T-bana heim var eg både svett, sliten, men litt stolt. Eg hadde vore på min fyrste skitur på 12 (!) år. Eg rekna meg fram til at eg ikkje hadde stått på ski sidan 1997.
No må eg berre øve litt til og så er eg klar for skidag 6. februar.
Takk for merksemda.
Siste kommentarar